Selv er jeg ikke sikker på annet enn at de forskjellige religionene prøver å beskrive det samme, men med ulike uttrykk naturlig nok – avhengig av samfunn og mange andre faktorer. Og når jeg er overbevist om en sak, forsøker jeg argumentere mot meg selv, så jeg ikke risikerer å ende opp med en tro på at “verden” er forståelig.

Jeg bare prøver å tenke på andre “behov” som levende vesener er skapt med: behov for mat, vann, kjærlighet (?) etc etc. Alle disse behovene kan møtes. Kjenner du sult, finnes det mat som kan tilfredsstille sulten. For tørste finnes det vann/drikke, osv. Når mennesket har en trang til å komme i kontakt med det de “tror” er deres opphav, hvorfor skulle de være skapt med et slikt behov hvis det ikke fantes en tilfredsstillelse også for dèt behovet?

At det finnes en åndelig skapende og bevarende kraft i universet, kan jo ingen (ennå) bevise, men veldig mange mennesker tror det, og mener de har fått beviser på det i sitt personlige liv. Jeg tror det.

Alle “hellige” bøker som finnes, Bibelen, Koranen, hinduistiske skrifter osv. forekommer meg å være bruddstykker av åndelige “åpenbaringer” gitt via mennesker. I motsetning til mange andre troende, tror jeg at alle disse religionene har en flik av sannheten, men ingen den hele og fulle sannhet (selvsagt, for den er ikke gitt den menneskelige hjerne å fatte).

Jesus fremstilte Gud som ånd, men samtidig også som en kjærlig Far som hadde omsorg for sine skapninger når de ba om hans hjelp. Jeg anser Jesus som Guds åndelige sønn, som levde akkurat slik Gud mente at man skulle leve (det er selvsagt feil å snakke om han eller hun når det gjelder Gud, som jo er ånd/kraft og heller ikke heter “Gud”, som er en slags tittel kristenheten begynte å bruke i stedet for det innviklede Ja h ve). Jesus ble idømt dødsstraff for sitt absolutte og ubestikkelige liv og virke, noen sier han døde for oss. Jeg mener han døde på grunn av oss – datidens mennesker var ikke så mye forskjellige fra oss, og han hadde kanskje blitt dødsdømt også i dag, for mennesker tåler ikke slike som ham.
Dette var litt om min tro.

Vi er enige i noe Ranveig, spesielt dette:

I motsetning til mange andre troende, tror jeg at alle disse religionene har en flik av sannheten, men ingen den hele og fulle sannhet (selvsagt, for den er ikke gitt den menneskelige hjerne å fatte).

Hyggelig med noe til felles. Helt enige i slike ting er det sikkert ikke mange mennesker som blir (av de som tenker selv). Det er jo kun tale om oppfatninger og tolkninger.

Tror du er inne på noe Ranveig. Interessant;)

Problemene oppstår jo ikke ved at vi som enkeltmennesker har ulike oppfatninger, men når hele samfunnssystemer er bygget på en variant av religiøs tro. Det er f.eks. ikke så mange år siden det å ikke være konfirmert var en betydelig hindring i livet her i Norge.

Jeg har ingen djup innsikt i alle verdens religioner, men jeg trur at å oppfatte alt som en del av det samme er å komme på ville veier. Hinduismen, buddismen og et utall “naturreligioner” med animisme har lite å gjøre med det kristne budskapet. Det er jo ingen tvil om at en viss beduin tok utgangspunkt i GT og NT og blanda det i hop med lokale arabiske relogioner. Resultatet kjenner vi i form av en ny religion.

Du har ikke sagt noe om hva du tror på, Ulf. Det var det vi ble oppfordret til.

Ulf – Hva mener du med:

men jeg trur at å oppfatte alt som en del av det samme er å komme på ville veier.

Usikker på om du mener at en “åndelig dimensjon” ikke finnes, eller om du mener at en spesiell variant av fortolkninger er å foretrekke.

Richard Dawkins – Gud en vrangforestilling

Jeg ville bare nevne denne boka. Er man i tvil, kan det være nyttig lesning. Fra CDON.no:
Boka er utformet som et angrep på Gud i alle hans former, og presenterer bevis som
gjendriver religion av alle slag. Forfatteren, som er en kjent intellektuell, argumenterer bl.a.
for at hypotesen om Gud er en vitenskapelig hypotese som bør analyseres med like stor
skepsis som enhver annen, at argumentene for Guds eksistens er overraskende svake, og
at religion er ødeleggende for vår moral.

Richard Dawkins’ bok var den første boka om ateisme jeg leste. For meg var den betydnings-
full i den forstand at det var første gang jeg leste noe som understøttet mitt livsyn. Jeg
forkastet kristendommen tidlig i tenårene og har aldri sett meg tilbake.

Det gis ikke beviselige svar på eksistensielle spørsmål som mennesker har stilt siden tidenes
morgen. Det er nok her Homo Sapiens har brukt både fantasi og egen oppfinsomhet for
å skape religioner som gir disse svarene. Gjentas en løgn ofte nok, blir den sannhet – særlig
når kunnskapene ikke strekker til.

Det er relativt enkelt i vår tid å oppdage logiske feil i de fleste religioner. Så handler også
religion om tro og ikke logikk.

Det nevnes over her at Gud er en kjærlig far som har omsorg for sine skapninger når de ber
om hans hjelp. Hvor var han da seks millioner jøder ble drept i nazistenes dødsleire. Er
det noen som betviler at jødene ba?

På hjemlige trakter kan jeg nevne brannen i Grue kirke den 26. mai 1822. Hvordan kunne 122
mennesker dø midt under en gudstjeneste på selveste 1. pinsedag? En allestedsnærværende
og ufeilbarlig gud hadde ikke tillatt det.

Likevel er man fast i troen, eller aner man at noe i teologien ikke stemmer?

Så handler også religion om tro og ikke logikk.

Vil bare minne om at “logikk” er et menneskeskapt begrep. Det er ikke sikkert at vår “logikk” er universellt gjeldende …. Bare en tanke.

Interessant å høre folks forskjellige tro og oppfatninger. Håper flere melder seg.

Tanker er også et menneskeskapt begrep. Bare et faktum, Ranveig!
Et hvert begrep som er abstrakt, er menneskeskapt, så hvorfor ikke
også religion?

Om religiøse følelser er plantet i oss fra utsiden/hinsiden, eller om det bare er en biologisk særhet vi har utviklet som art skal jeg ikke forsøke å svare på. At vi skiller oss ut fra andre arter på kloden er i alle fall sikkert. Kanskje er det kun menneskets evne til å kommunisere på en ekstra detaljert og komplisert måte som skiller oss fra de andre? " I begynnelsen var Ordet"?

Vi har et eller annet i sjelen som får oss til å føle slik,tror jeg.
Det vi kaller kjærlighet er jo også noe særegent for mennesket – kan det være en sammenheng?
Kanskje vi føler en trang til å ha noe utenfor oss å søke til,å tro på…?

Hvorfor skulle mennesket som det eneste levende i naturen og universet, ha utviklet unødvendige og irrasjonelle egenskaper? Det er slett ikke sikkert at religiøse følelser er det.
Kjærlighet tror jeg ikke er særegent for mennesket. Dyr og fugler har nok den egenskapen også.

Mye interessant lesing i dette emnet som vel har vært oppe før opptil flere ganger.
Temaet kan ikke beskrives med få ord, men min beslutnig i tros-spørsmål er at det er en høyst personlig sak mellom en evt guddom og en selv.
Jeg tolker enhvær tro som en slik personlig “greie”, og som gir føringer for egen etikk og moral, mens religionsutøvelse er den organiserte biten av et felles tros-grunnlag og tilbedelse av en guddom i fellesskap.
Da begynner også kimen til konfliktskapende motstniger. Mennesket er laget slik at om det ikke hadde vert en gud, så hadde de laget seg en. Historien om avguder er vel godt kjent. Behovet for å dyrke noe større enn en selv er boende i oss alle.
Jeg tør påstå at ingen hendelse har tatt fler liv enn nettopp standhaftigheten i religionsutøvelse i verden.
Å forfekte min tro har ingen hensikt. Det bare skaper grunnlag for andre til å motsi mine konklusjoner, og ballen ruller.
Å benekte en guddom er like fjernt fra mine konklusjoner, som å bekrefte for meg selv og andre at noe slikt finnes. Jeg vil påstå at alle mennesker uansett er eller kan bli satt i en situasjon at de kan be til høyere makter.
Det er bare situasjonsbetinget. Hadde man ligget under et snøskred på fjellet og dradd de siste ånderdrag med bevistheten i behold, så tror jeg samtlige hadde sendt en bønn. Troen på høyere makter er derfor i det store og hele omvendt proposjonal med den grad av velstand vi befinner oss i.
Å avfeie en tro på noe gudomelig vil jeg derfor ikke gjøre. I en stor sammenheng og sett i perspektiv, er det en viss orden i universet som det etter tilfeldighetenes lover ikke burde være. Det burde med andre ord vært mer kaos enn hva det er.
En annen ting er at mennesket henter sin kunnskap når menneskeheten er moden for svarene. Vitenskap og modenhet som individ i evolusjonen går hånd i hånd.
Slik sett tror jeg ikke vi får svar på om vi er alene eller ikke før den dag vi har utviklet modenhet for å takle svaret.
Uansett. Den personifiserte gud er ikke i mitt hode, men som en styrende kraft bak det hele avfeies ikke. Jesus var sikkert en kar med god moral og mye kunnskap. Men derfra til å koble en direkte fysisk linje til en guddom blir for vanskelig for min del.
For min del blir definisjonen “agnostiker” det mest riktige. Ingenting avfeies, men svarene kommer når de kommer. Fasiten (bibelen) er altfor difus og tolkbar til å kalles en fasit.
Dersom en gud ville ha godhet av menneskene på jorden, kunne han ha vist seg slik at det ikke lenger fantes rom for tvil, men kun som en sannhet. Hvem ville da valgt den gale veien?

I en verden der en trudde at vitenskapen forsto alt, så er ca 85 % det som omgir oss “mørk masse og mørk energi”, som en ikke kjenner egenskapene til. “Vi” bygger en akselerator som skal finne nye partikler for å komme fram til en “teori om alt”. Det kan hende at menneskene, som utvilsomt er den del av naturen, kan komme til en djupere forståelse av seg sjøl og alt annet. Likevel ser jeg “bevis” om at Gud ikke eksisterer som uinteressante. Slik jeg ser det så er det bare kristendommen som gir menneskene et håp. At Gud er en personlig gud som styrer alt, stiller jeg meg mer tvilende til.

Slik jeg ser det så er det bare kristendommen som gir menneskene et håp.

I mitt stille sinn så må jeg være enig (uten at dèt spiller noen rolle). Kristendommen har kanskje ikke svaret på alt, men den har Jesus og hans lære….

Hva med kvantefysikkens likhetstrekk med det store universelle?

Hva om det er genetisk og en utviklingsfordel å ha noe ekstra å tro på – noe som gir større overlevelse enn bare å tenke på mat og forplantnig?
Jeg er enig i at dyr også kan føle kjærlighet,sågar tenke framover – men kanskje ikke like komplisert som vi gjør..

Hvem vet hva det er? Tenk om det er så enkelt at det finnes universelle “lover” (representert i f.eks. de 10 bud og Jesu forkynnelse) som så høytstående vesener som mennesket må forholde seg til for å være tilfredse og gjøre tilværelsen meningsfylt både for seg selv og sine medskapninger på den jorden vi har fått i oppdrag å forvalte?

selv om ulike tolkninger (tusenvis..) forekommer er det bare en eneste mulighet for å bli tilgodesett etter døden, via Jesus.

Jeg forstår ikke denne evindelige streben etter frelse. I mine ører låter det egoistisk.

Albert Einstein var ikke erklært ateist. Likevel uttalte han: A man’s ethical behavior should
be based effectually on sympathy, education, and social ties; no religious basis is
necessary. Man would indeed be in a poor way if he had to be restrained by fear of
punishment and hope of reward after death.

Totalt enig med Einstein – han var ikke dum,han…

Einstein-sitatet over her er fra “Religion and Science,” New York Times Magazine, 9. november 1930.

Det er å anta at Einstein hadde kjennskap til Pascals veddemål siden han ikke var en erklært ateist,
men altså holdt en dør åpen. Nå var Einstein kjent for å søke beviser, og Guds eksistens er ennå ikke
bevist eller motbevist. Pascals veddemål går i hovedsak ut på at dersom du er ateist, kommer du
uansett ikke til himmelen. Imidlertid er du kristen, kommer du i det minste til himmelen dersom det
skulle vise seg at Gud finnes. Altså helgarderer en kristen, mens ateisten satser alt på ett kort.

I denne debatten – sett med mine øyne – kan det være interessant å trekke frem Arnulf Øverlands
tale Kristendommen, den tiende landeplage som han holdt i Studentersamfunnet i Oslo i 1931.
For dette foredraget ble Øverland anmeldt for blasfemi av professor Ole Hallesby, (les gjerne om
Helvetesdebatten). Øverland ble for øvrig frikjent fordi reglene for yttringsfriheten veier tyngre
enn blasfemiparagrafen i det norske rettsvesen.

Helvetesdebatten viser i høy grad at det er mer fornuft i Einsteins refleksjon enn truende ytringer
fra kristne mørkemenn!

Så gikk det nå slik med Øverland også, som det ofte går når mennesker kommer til “skjels år og alder”, han forandret mening. Som gammel mann var han en personlig troende. Det forbauset meg faktisk da jeg leste det, for akkurat han hadde virket så skråsikker.

Hvor fant du denne informasjonen, Ranveig? Du må dokumentere påstandene dine. Det
kalles god debattkultur! Og ikke minst oppnår du å bli oppfattet som saklig!

Helt enig, Roy, jeg burde ha kunnet dokumentere det. Men det er så mange år siden jeg leste det at jeg ikke husker hvor jeg fant det. I en eller annen biografi. Bare glem det. Kanskje finner jeg det igjen, og da kan jeg opplyse om kilden her.

Mot slutten av sitt liv ble Arnulf Øverland en tilnærmet agnostiker i og med at han begynte å stille noen spørsmål om kristenheten og kristendommen. Han var ikke fullt så bombastisk lenger… Men det er ikke bekreftet at han ble, slik Frøvik hevder, en troende kristen.
Dersom man leser et av de siste diktene han skrev er det heller ingen ting som tyder på det…

Vik fra mig, frelser! Mig skal ingen døpe.
Jeg har en gud, hvis navn du ikke vet.
Han lar sig ikke smigre eller kjøpe.
Han vemmes over påtatt ydmykhet.

Den som har vakt hos ham, skal bære våpen,
og han vil tjenes av en oppreist mann,
som ikke frykter ham og lar sig bøie,
men møter ham med øie vendt mot øie,
- en mann, hvis hele adferd ligger åpen,
for fuske vet han, at han ikke kan.

Min lov, mitt løfte, som jeg selv har gitt,
den har jeg i mitt bryst; det ånder fritt.
Jeg plages ikke av en lønnlig last,
og med min frelse har det ingen hast.

Jeg er en enkel jævel, fri for nag.
Jeg gleder mig ved hver den blanke dag,
da det forunnes mig å tjene ham,
som jeg kan møte uten skyld og skam.

Den Gud Øverland sier farvel til, er den Gud som ofte fremstilles i kristendommen. Men den Gud som jeg tror Bibelen fremstiller, ligner mye mer på den Gud som Øverland sier at han vil tjene, enn den han har møtt i kristendom, og sier “Vik fra mig” til.

Jeg synes også det er veldig interessant å lese Øverlands kritikk av kristendommen som system (menneskeskapt av kirkefedre), hvilket er noe helt annet enn Jesu lære og annet vakkert og edelt man kan finne i Bibelen, f.eks. i Salmenes bok og hos profetene. Kan si meg enig i en masse av det han innvender:

“I Luthers katekismus, som den dag i dag brukes på skolen, står der: "Dåpen er ikke bare almindelig vann; men den er vann som er innesluttet i Guds befaling og forenet med Guds ord.” Hva dette betyr, kan ikke noe levende menneske begripe, men barna er forpliktet til å forstå det! … Siden skal vi ete Guds legeme og drikke hans blod. Denne vemmelige kannibalske magi praktiseres den dag i dag. Men kan man bekvemme seg til å delta i den, da er man frelst. Da kan man tillate seg nær sagt hvilken som helst skjendighet, bare man ber til Gud efterpå. Bare man tror og er døpt. Dette er ingen overdrivelse. Det er den rene lære, den kristne tro, min barnetro. Jeg har ikke glemt den, den er banket inn i meg med en kjepp, og ingen skal ta den fra meg."
(referanse 14)

Det minner meg om filmen Nuns on the run, når den ene “nonnen” skal forklare den andre om hva den hellige treenighet er (slik den er vedtatt av kirkefedrene), link

Et sted sier Øverland at det er ikke bare kristendommen, men også mange politiske partier han ville kritisert for akkurat det samme, nemlig å lage et program som forplikter partiets medlemmer på en måte, som verken er fornuftsmessig eller moralsk forsvarlig.
Legger ut en link til et elevarbeid som jeg synes fikk med mange interessante momenter om Arnulf Øverland og kristendom

Har hittil ikke funnet det jeg lette etter, bare bekreftelser fra hans datter Åsil at faren ble en “agnostiker” før han døde….

Arnulf Øverland døde den 25. mars 1968. Samtidig utkom “En kjetters bekjennelser”. Her uttaler han:

“Religionen er et system av ønskefantasier som skal dekke over den hårde virkelighet.”

Et slikt utsagn kan neppe tillegges en troende. Øverland skal for øvrig også ha uttalt:

«Vær tro mot din ungdom, så du kan gå bort i fred!» (Kilde: Den store norske sitatboken).

Nå er det vel ikke riktig å betro Øverland mer meningsberettiget inteligens fordi om han var kjent og forfatter, men som et tenkende vesen. Det spiller da ingen rolle om man heter Øverland eller Hansen. Hovedsaken er en begrunnet gjennomtenkt konklusjon. For min del er dette det aller viktigste uansett hvilke konklusjoner man måtte komme farm til.
Den gang jeg meldte meg ut av kjerka, hadde jeg et møte med presten først. Han roste mitt valg faktisk, og grunnen var at valget var nøye overveid og gjennomtenkt.
Medlem eller ei. Det har ingen verdens ting å gjøre med min evt gudstro. Men all djevelskap og fordømmelse i kristendommens navn i den såkalte organiserte religiøse utøvelse vil jeg ikke være en del av.

Det er faktisk ganske store avstander mellom å bekjenne seg til en religion, å være
fritenker og aktivt benekte guds eksistens – å være religiøs, agnostiker og ateist.

Det hevdes at det ikke finnes religiøse barn. Religiøsitet må altså være noe vi på-
virkes til å ta stilling til etter hvert som vi vokser til. Barn vil bli preget av foreldrenes
livssyn. Dessverre er det altfor ofte at foreldrene “ser det som sin plikt” å oppdra
barna i sin tro.

Det finnes kanskje ikke religiøse barn, men evnen til å innbilde seg at det finnes krefter og vesener vitenskapen ikke har kartlagt er jo velutviklet.

Hva var vel folkeeventyrene uten troll og annet overnaturlig? Å sette sin lit
til overnaturlige krefter og håpe på mirakler er vel også noe som har
preget Homo Sapiens siden tidenes morgen når livet tverker seg.

Likevel er det et stykke igjen til organisert religiøsitet herfra.

Det er vel ganske normalt at foreldre prøver å oppdra barna sine i tråd med egne verdier. At resultatet ikke alltid svarer til forventningene, eller at feil blir gjort underveis, er noe annet. De fleste vil selvfølgelig det beste for sine håpefulle. Det er jo slik at barn er ganske sårbare, lette å lede, og ser gjerne på foreldrene som forbilder. De som vokser opp i et kristent hjem, tar med seg erfaringer og inntrykk av dette videre i livet, og kan være avgjørende for egne valg. Det samme gjelder for ateistiske hjem, muslimske hjem osv. Jeg synes det er viktig at foreldre så tidlig som mulig snakker om slike spørsmål på en skikkelig måte, og ikke lar ungene få inntrykk av at "fordi pappa(eller mamma) sier det, så er det sant.

Jeg er av den oppfatning at mennesket er et religiøst vesen fra bunnen av. Jeg mener også da at et barn har denne kimen fra fødselen av.Derfor kan ikke jeg være enig med Roy her. En vismann sa en gang at “mennesket er uhelbredelig religiøst”. Til alle tider, og over alt på kloden har menneskeheten etterlatt seg religiøse spor. At Gud er så å si “avsatt” i vestlige land må vi nok,tror jeg, i hvertfall delvis tilskrive materialismen.

Jeg synes det er bra at ikke alle er helt enige om alt på denne tråden. Det virker som at det er rom for ulike oppfatninger. Honnør til Sjur som tok opp dette. Samtidig ser jeg litt undrende på at ikke flere engasjerer seg. Synes de samme personene går igjen over alt på forumet. Mulig jeg ikke har nok oversikt enda. Når det gjelder akkurat dette temaet, forstår jeg at ikke alle ønsker å blottlegge tankene sine. Religiøse oppfatninger og eksistensielle spørsmål som blr drøftet kan skjule udetonerte bomber, og hvor ofte ser vi ikke haglende skjellsord og aner hånlige flir mellom linjene i slike diskusjoner? Foreløpig virker det som at toleransenivået er bra. Egentlig, i hvert fall slik jeg ser det,er tilværelsens mysterium og dens mål og mening menneskenes viktigste spørsmål, et spørsmål ingen nålevende person har svaret på. De milliarder av mennesker som er døde, har de det tro?

Hvis noen påstår at det ikke finnes religiøse barn må de definere hva de mener med “religiøs”.

Jeg mener at barn absolutt har en sans for noe utenfor oss – de føler “noe mer” like mye som voksne – men det er de voksne som med snakk om religionen gir dem et navn på det.

Jeg tror alle religioner kommer fra denne medfødte følelsen av noe utenfor oss – det begynte ikke med Kristus,men med animismen – troen på at alt har sjel..

Jeg tror (som Øverland beskrev så utmerket) at den menneskeskapte og systematiserte religionen er et fengsel å holde folk fanget i..

Hva er å være religiøs? Tja, da må man jo først føre i marken en definisjon av hva religion er.
I Wikipedia finner vi denne og i Store norske leksikon denne.

Uttrykket “det finnes ikke religiøse barn” er avledet av en uttalelse fra konflikten i Nord-Irland om
at det finnes i utgangspunktet ikke katolske eller protestantiske barn. Barna velger side etter hvert
som de vokser til og blir preget av deres foreldres standpunkt i konflikten. Hatet mot “de andre” er
noe barna lærer og preges av. Slik vil det også være med enhver form for religiøsitet og gudstro.

Barn har livlig fantasi. Når Øverland ved livets slutt uttaler: “Religionen er et system av ønskefantasier
som skal dekke over den hårde virkelighet”, er det nettopp det barnet også gjør. Var “Knerten”
en gud for Lillebror? Anne-Cath Vestly beskriver en liten gutt som er ensom og som finner en
fantasikamerat i en trepinne. De fleste barn finner etter hvert ut at virkeligheten er en annen gjennom
nye impulser og en som oftest uunngåelig fremdrift i livet. Fantasivennen forsvinner dermed ut i kulissene,
mens nye virkelige venner og omgivelser utvider barnets virkelighetserkjennelse.

Det er i denne fasen at ytre påvirkning kan gjøre et barn til katolikk eller protestant uten at individet tar
et faktisk standpunkt til om det finnes en guddom eller ikke.

Det jeg prøver å beskrive, er at ytre påvirkning er en større faktor for å danne grunnlag for religiøsitet
enn menneskets iboende hang til tro på noe utenomjordisk og overnaturlig i sin selverkjennende
utilstrekkelighet.

Jeg har selv vokst opp i et kristent hjem. Fem år gammel kunne jeg sitere deler av bibelen. Favorittsitatet
var: “Satan har dettet ned å han er sinna!” Åpenbaringen 12;12). Jeg i mitt barnesinn hadde nok
oppfattet ett og annet av hva de voksne snakket om. Og jeg var født i kjølevannet av Helvetesdebatten.

Det viktigste jeg lærte av foreldrene mine var å tenke selv og å trekke egne slutninger. De ble naturligvis
skuffet over at jeg valgte en annen vei enn deres, men de måtte erkjenne at jeg som individ hadde
min fulle rett i å velge hva jeg ville tro på. Jeg var heldig!

Mennesker i krise velger som et siste strå å bli religiøse. De håper på helbredelse ved bønn. Da er det
pussig at tilsynelatende uhelbredelig syke, fra tid til annen mirakuløst blir friske ved forbønn, mens det
ultimate mirakel uteblir. En from troende som mister en arm eller et bein, opplever aldri at lemmet vokser
ut igjen. Er en allmektig guds evner til helbredelse begrenset?

Ah,ja se der – ord forandrer mening etter sammenheng..!
Enig i at barn ikke er født religiøse på den måten,og det er virkelig bra!
Ikke tror jeg Knerten er annet enn en spesiell venn for Lillebror,heller – og at Lillebror finner venner av kjøtt og blod etterhvert.
Det jeg tenkte på var en følelse av åndelighet som jeg tror alle er født med,men selvsagt blir slikt også forvrengt av samfunnet omkring…

Oddvin skriver over her:

At Gud er så å si “avsatt” i vestlige land må vi nok,tror jeg, i hvertfall delvis tilskrive materialismen.

Hvis dette utsagnet er riktig (i den store sammenhengen), understøtter det min påstand om at desto
mer nedtonet religionen blir i samfunnet, jo mindre betydning for den for enkeltindividet. Videre er min
påstand at suggesjon benyttes aktivt i religiøs forkynnelse. Religiøs påvirkning har pågått i statlig regi
siden Rom besluttet å gjøre kristendommen til statsreligion i det tredje århundre og siden kristningen
av Norge rundt år 1000 her hjemme. Det er først de siste 150 årene at fritenking har vært rimelig
akseptert i gjengse lag av folket.

Tror nok du tar grundig feil der, Roy. I Sovjet var religion/kristendom forbudt i flere perioder, men menneskenes Gudsforhold kunne myndighetene ikke ødelegge, det var utenfor deres myndighetsområde. Jeg leste en gripende artikkel om deres første “lovlige” julefeiring i deres kirke fra begynnelsen av 90-tallet, uforglemmelig!

Sitat fra Dagsavisen, Kultur

Farlig religionsforbud
– Den enkleste tolkningen av «Mesteren og Margarita», er at den advarer mot å forby religion. Se bare hva som skjedde da Sovjetunionen kollapset i 1991. Det gikk under fem år, og så var den russisk-ortodokse kirken en av de sterkeste politiske kreftene i landet, antakelig sterkere enn den var før revolusjonen i 1917, sier Sira Myhre.

Det er rørende å se sovjeterne når de var vitne til noe åndelig vakkert, i dette tilfellet musikk (som jeg synes kan være beslektet med religion) i en konsert i Moskva i 1986, Träumerei

Forby fritenking, Ranveig, så skal du få se en oppblomstring av agnostikere og ateister!

De blomstrer da visst ganske bra selv om de ikke er forbudt også.

Også i disse dager, da det kan virke som Gud er er avsatt som kommentert tidligere, så er det mange som tror på en høyere makt. Men det er nok endringer. Fler og fler tar avstand fra den “organiserte” ferdigtygde kristendommen. Det er mer fritenkeri bokstavelig talt (folk tenker friere og mer selvstendig), og det er mye “ny-åndelighet” (New Age).

Om en liten times tid er det mange nordmenn som setter sin lit til “Lottoguden”. Nå vet de aller fleste
oppegående mennesker at det ikke finnes noen lottogud. Det er noen trekningsmaskiner hos Norsk
tipping som heter Ask og Embla, oppkalt etter de første menneskene i følge norrøn mytologi.

Pussig det!

Fler og fler tar avstand fra den “organiserte” ferdigtygde kristendommen.

Hvordan i all verden kan du vite dette, Ranveig Frøvik? Er du med i New Age, kanskje?
Jeg sjøl tror mer på “Lottoguden” til Roy Bakkeng, den har gitt meg 45 kroner, men jeg ikke har fått en dritt av noen av de mange “gudene”.

Til “veloppdragne” debattanter kan jeg legge ut en link eller to, men de fleste følger også litt med i samfunnsdebatten.